Traumer handler om sterke, ubehagelige opplevelser som setter dype spor i den enkeltes tanker, følelser og kropp. Når en hendelse er så overveldende at vi ikke klarer å bearbeide den på en normal måte, kan dette utvikle seg til et traume. Noen opplever traumer etter bilulykker, naturkatastrofer eller vold, mens andre kan få det fra mer langvarige, stressende situasjoner.
Hva kjennetegner et traume?
Traumer kan ofte føre til mareritt, flashbacks og påtrengende minner. Det er som om kroppen og sinnet fortsetter å gjenoppleve selve hendelsen, selv om den egentlig er over. Mange som lever med traumer, føler seg også utrygge i situasjoner andre kan oppleve som helt ufarlige. Uforklarlig uro, vanskeligheter med søvn, og en generell følelse av håpløshet er også vanlige tegn. For noen kan det medføre angst og depresjon, mens andre i større grad merker fysiske reaksjoner.
Et traume påvirker gjerne hele livssituasjonen. Hverdagslige gjøremål kan bli en utfordring fordi minnene om det som har skjedd, trenger seg på når man minst venter det. Samtidig kan man oppleve at selv små triggere – en bestemt lukt, et lydklipp eller et ansiktsuttrykk – vekker sterke reaksjoner.
Hva kan forårsake traumer?
Et traume kan oppstå når vi utsettes for en situasjon som oppleves som ekstremt truende, skremmende eller smertefull. Det kan være snakk om fysiske overgrep, emosjonelle overgrep eller en plutselig, dramatisk hendelse som en ulykke. For noen utvikles traumer over tid, særlig hvis man lever under langvarig stress eller har opplevd omsorgssvikt i barndommen. Kombinasjonen av uforutsigbarhet og maktesløshet er ofte sentral i hvordan en traumatisk situasjon oppleves.
Ikke alle reaksjoner på slike hendelser blir til traumer, men når de gjør det, skyldes det gjerne at vi ikke har fått nok tid eller hjelp til å bearbeide opplevelsen. Biologiske faktorer som sårbarhet, genetikk og stressnivå spiller også en rolle. Derfor kan to personer som har opplevd tilsynelatende like ting, reagere helt ulikt.
Vanlige behandlingsformer
Å behandle traumer handler ofte om å gjenopprette en trygghetsfølelse i både kropp og sinn. Terapi er et sentralt verktøy, og mange finner hjelp i samtaleterapi eller kognitiv atferdsterapi. I slike samtaler utforsker man egne reaksjoner, tanker og følelser knyttet til den traumatiske hendelsen. Gjennom trygg veiledning lærer man gradvis å håndtere triggere og å mestre stressreaksjoner.
For noen er EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing) effektivt. Dette er en metode som innebærer at terapeuten hjelper pasienten med å bearbeide vanskelige minner ved bruk av øyebevegelser eller andre former for stimulering. Målet er å dempe den sterke følelsesmessige reaksjonen som oppstår når minnene aktiveres, og gjøre det lettere å leve med hendelsen som skjedde.
Hvorfor er sosial støtte viktig?
Å ha et støttende nettverk kan være avgjørende for å komme videre etter en traumatisk opplevelse. Når folk rundt oss viser forståelse og omsorg, kan det føles mindre skremmende å dele vonde tanker og opplevelser. Mange undervurderer effekten av å bli møtt med empati og anerkjennelse, men sosial støtte kan virke stabiliserende på usikre følelser.
Noen mennesker velger å være åpne om det de har opplevd, mens andre er mer tilbakeholdne. Begge deler kan være riktig, alt etter hva den enkelte føler seg mest komfortabel med. Det viktigste er å finne måter å sette ord på situasjonen på og søke hjelp dersom man merker at minnet om hendelsen fortsetter å påvirke hverdagen.
Betydningen av egenomsorg
I tillegg til terapi og sosial støtte, har egenomsorg stor betydning. Enkle grep som nok søvn, fysisk aktivitet og regelmessige måltider kan bidra til å styrke både kropp og psyke. For mange kan avspenningsteknikker eller mindfulness være en hjelp i å roe stressreaksjoner. Det kan også gjøre det enklere å gjenkjenne egne grenser og behov.
Noen opplever at kreative uttrykksformer som tegning, skriving eller musikk er til stor hjelp for å bearbeide vanskelige følelser. Disse aktivitetene gir rom for å kanalisere opplevelsene på en ny måte, uten at man nødvendigvis må snakke om alt som har skjedd.
Ved å utforske ulike muligheter for behandling, støtte og egenomsorg kan veien videre bli lettere. Traumer trenger ikke å styre hele livet, og det finnes hjelp å få for den som velger å søke den.